Stolgris. Perfekt beskrivelse på hvordan jeg var før (les: før!). Forrige innlegg forklarer beskrivelsen, og altså hvordan jeg var før. Stolgris som satt på msn fra jeg kom hjem til jeg la meg. Ikke lekser. Ikke trening. (kristin: haha.. ok, burna, greit! det her er ett år siden…. :/ ups!)
Den tid er forbi (og det blir nå feil og kalle meg en stolgris!) I hvertfall, for å komme til poenget..
Jeg har begynt å trene! Faktisk, og endelig! Det var jaggu på tide. Sist uke ble det hver dag, nå har det bare blitt en. Det går fremover ser man, og riktig på alle måter (…) Men i dag ble det litt ekstra heftig. Litt for lenge siden sist treningsøkt, og når jeg da ankommer treningsstudiet i tillegg til å være passe sliten pga vasking i 4,5t rett før, så forventer man vel ikke det store. Ikke jeg i hvertfall. Jeg begynte rimelig slow og fortsatte sånn til vi nesten var ferdige. Men, når man har en søster som klager og kommenterer at alt du gjør er feil, merker man irritasjonen stige! (Hvertfall når du faktisk prøver å gi litt, fordi om du er dødsliten.) Så, jeg bestemte meg for å dra skikkelig i på slutten…
…det gjorde jeg med glans (?)! Jeg gikk på tredemølle, og for vi som vet hvordan et slikt apparat fungerer vet at de opp-og-ned-knappene ikke arbeider sånn dritfort. Kanskje det bare er meg som har lagt merke til det. Jeg vet ikke. Greia var i hvertfall at jeg satte farten skikkelig opp, brattere og brattere. (smart..!) Etter en stund begynte jeg og kjenne det ganske godt, og blei etterhvert veeeldig sliten. Fant ut at nå MÅ jeg senke farten, etter så går’e gæli.. derfor trykka jeg for harde livet inn de knappene som viste slakere-bakke og mindre-fart. Det tar tid, for å si det sånn. Men jeg ga ikke opp…
…Søstra mi kommer bare sekunder før farten begynner å nærme seg okey, og sier at jeg må holde på to sånne greier for å sjekke pulsen. Det var bare so not perfect-timing akkurat da, -jeg trodde jeg skulle svime av der jeg sleit med å senke farten, og i tillegg når hun hadde sagt du-trener-jo-ikke-ordentlig-kommentarer og sånt …. da klikka det for meg. Jeg skrek vel sånn at hele gamlehjemmet hørte det (true story! vi var liksom i 2.etasjen der..) og kom meg rimelig fort av mølla. Det hadde gått litt hardt for seg oppå der og jeg merket tårene begynte å presse på. Søstra mi kommer bort til meg og sier jeg må legge meg ned. Jeg gjør som hun sier og er visst helt bleik i trynet. Jeg husker ikke så mye mer av det som skjedde, merket bare at jeg ble kjølt ned med mye vann og at jeg ble spurt noen spørsmål. Jeg åpna visst øynene en gang og de var visst bare hvite. Etterhvert sjekka vi både blodtrykk og blodsukker (ellerno) og det var visst noen rare tall. Altså – ikke helt bra tall! Etter sikkert en halvtime på golvet kom jeg meg opp, ut og hjem, og tok meg et langt bad. Jeg er mye bedre nå, og jeg gleder meg til å legge meg..
Jeg vet ikke om jeg var bevisstløs eller ikke, men. Dramatisk ble det i hvertfall.
Såe, det var jo en artig opplevelse…. Eneste positive var vel at jeg slipper å fremføre KK i mårra! (smiska med lærern og nevnte treninga. Da særlig bevimelsen…! haha) Det funker nemlig ikke etter en såpass heftig dag for stolgrisen!
Jau jau. Gleder meg til helga.
Noen gang opplevd noe lignendes?
